Første sommerferie på Raphamn i 1921

Gudrun Grimsvang var bare to år gammel da hun første gang var på Raphamn – i 1921. Da var det å ta beina fatt opp lia fra Selsverket.

Foto: Per Bakke

Av: Gudrun Grimsvang

Denne artikkelen stod opprinnelig på trykk i Raphamn-posten Nr. 11. Årgang 5. Februar 1991.

Hver sommer i barne- og ungdomsårene var jeg på besøk på Selsverket, først hos bestemor og siden hos mine tanter, Kari og Anna Ulmo.

For å komme til Raphamn gikk vi den gang en sti rett opp fra Selsverket. Der var det bratt, og det var litt av en sjau om sommeren når kyrne skulle til fjells og ble drevet opp etter bratte lier. Hest og kjerre med utstyr måtte om Otta og på kjerreveien derfra.


Budeier på to setre

Det var morro å være på setra. Der fikk jeg være med i fjøset og se på at kuene ble melket og etterpå i "kokhuset" for å dra separatoren og se på ystingen.

Såvidt jeg husker, var det den gang bare budeier på Bergumsetra og Ulmosetra. Når kyrne var ventet hjem om kvelden gikk Ragnild Bergum opp på Ulmohaugen for å lokke på dem. Hun hadde mål som rakk langt, og det var alltid spennende å se fra hvilken kant kyrne kom.

Når det led mot sensommer, var de alltid sent ute – soppen var kommet. Noen ganger åt kyrne så mye sopp at de orket ikke gå hjem, så da la de seg ute. Da var det bare for budeia å dra ut på leting.


Alene i fjellet

Jeg var ofte med på slike turer. Det var ikke mange turfolk som gikk i fjellet den gang, så vi syntes vi hadde fjellet for oss selv. Vi ble godt kjent i " lille Jotunheimen",som er et betegnende tilnavn på Raphamnfjellet.

Min far fortalte at bestemor hadde besøk på setra av både Marcello Haugen, som hadde hytte på Pillarguri, og Herman Wildenvey. Dikteren var sommeren 1907 ansatt på Bjørkheim Hotell i Otta som portier og fremmedfører.

Vi hadde robåt i Nedre Raphamntjern og var ute å fisket med oter. Og jeg husker far satte ut reiver, som han tok inn grytidlig om morgenen. Da vanket det stekt ørret eller harr til frokost.

I 1937–1938 fikk min far bygd egen hytte på Ulmokveen. Jeg husker han bar alle glassrutene på ryggen fra Selsverket og opp. Det var en tung bør. Bilveien kom først i 1956–1957.


Til fots

Etter krigen ble hytta også min families feriested. Da var det ikke lenger budeie på Ulmosetra, men på Bergumsetra regjerte Maria Rusten (Bergum) og på Bolungsetra styrte Inga og Sina Nysæter. Dessuten var det kommet tre nye setrer lenger inne: Gustav Rustens Fjellvang, setra til Johannes Rusten og Drogaseter.

Thea styrte på setra til broren Gustav, og hos Ellen Rusten fikk vi kjøpt rømme og kjuke. Forøvrig måtte vi basere våre innkjøp på hermetikk. Fiskehandler Lereggen var ellers så snill at han tok med fisk til oss når han kom til sin hytte.

Når vi skulle ned til Otta for å handle, var det å ta beina fatt og bære alt sammen på ryggen opp igjen. Men, vi klaget ikke – vi var ikke så bortskjemte den gangen.