Påske på Raphamn på 50- og 60-tallet

Hvordan det var å feire påske på Raphamn da jeg var liten på 50-og 60-tallet? Svein Grimsvang besvarer spørsålet med god hjelp fra gamle hyttebøker på Vardebu.

Av: Svein Grimsvang

Hytta vår, Vardebu, sto ferdig senhøsten 1958, og påsken 1959 var min første påske på Raphamn.

Familien (på 4), som kommer fra Oslo, var på den tiden uten egen bil, og det å komme seg til fjells på påskeferie var ikke gjort i en håndvending. I tillegg var onkel og tante med fra starten, og senere i påsken skulle det komme ytterligere en eller to til.

NSB var god å ha, og nattoget natt til palmelørdag var på Otta kl. 01.32. Derfra var det kort vei for en nesten våken liten pjokk til en god seng på Grand Hotell på Otta. Første etappe var gjennomført.


Til fjell med lastebil eller hest

Palmelørdag startet med en god frokost på hotellet, før Slakteriet og Larsens kolonial ble besøkt for at vi skulle overleve hele påsken fram til hjemreisen med tog 3. påskedag. Det var ikke få kasser med utstyr som skulle fraktes til fjells for at sju–åtte personer skulle ha en trivelig påske med god mat og drikke.

Fraktes til fjells, ja. Det var en stor utfordring å skulle organisere den neste etappen, lenge før mobiltelefonens tid.

Hovedpersonen i denne del at turen var nok Gustav Rusten, eller en av hans to brødre, Einar eller Otto.

Gustav skaffet oss enten skyss med en lastebil så langt det var mulig å kjøre på Raphamnsveien, (Dette var selvfølgelig lenge før veien til Mysusæter gikk om Rusten) eller han stilte opp selv med hest og vogn.

Et år (1960) ble all bagasje + utstyret som var handlet inn på Otta, lastet over fra Lereggens lastebil til Gustavs kjerre bak hesten Bronen i første svingen i Blekalia. Deretter gikk vi opp alle svingene til Rusten. Der var det pause mens alt vårt pikk og pakk ble lastet over på en slede, og Gustavs andre hest, Brona, tok over drajobben.

Mens omlastingen pågikk, fikk vi barna lov til å besøke fjøset på Rusten, der det var midt i lammingen, og søte bitte små lam diet i fred og ro.

Den jobben som hesten gjorde på vei til vårt fjellparadis var formidabel. Den måtte slite seg gjennom snøfonner som rakk helt opp til over buken, og vi syntes veldig synd på den. Endelig oppe på Raphamn ved hytta, ble den tatt godt vare på, og fikk godt med havre før den la på tur nedover igjen. Andre etappe var gjennomført.

Dette var lenge før hotellet kom, og bare et par år var veien brøytet til Bolungsetra, ellers var det brøytet enten til Drogaveien eller til den store svingen før Raphamnsvegen tar av fra den nåværende Mysusæterveien.

Senere i påsken kjørte vi på ski til Rusten for å møte en onkel eller tante, som hadde kommet med toget. De gikk hele veien fra stasjonen med sekk på ryggen og ski på skuldrene, så det var nok deilig å få lastet litt av innholdet over i sekkene til oss som kom dem i møte.

Vedfyring og bunnfrossen brønn

Hytta, en rundlaftet tømmerhytte med stue, kjøkken og to soverom, var selvfølgelig uten vann og strøm.

Det tok ikke mange timene å få hytta varm, med langvedovn i stua, vedkomfyr på kjøkkenet og en liten vedovn på hvert av soverommene. Brannmuren rundt pipa ”svettet” fuktighet i minst et døgn etterpå, så det ble godt og fuktig i madrassen til mor som hadde den køyesenga som var nabo til brannmuren.

Langvedovnen ble fylt opp før vi gikk og la oss om kvelden, og med minimal trekk, var det alltid glør igjen neste morgen, og temperaturen i stua var sjelden under 15 grader, så da gikk det fort å få opp varmen igjen.

Sommerens vannkilde, brønnen 150 meter unna, var selvfølgelig dekket med masse snø, og den ene gangen vi spadde oss ned til den i påsken, var den selvfølgelig bunnfrosset. Snøen, er jo som de fleste kjenner til, vann i frossen tilstand, og den store vannkjelen, som alltid sto på vedkomfyren, ble fylt opp med snø. Det gjorde at vi alltid hadde varmt vann i hytta, men hva med drikkevann? Kokende vann ble helt over i en stor gul plastmugge, gjennom et filter av lerret. Resultatet ble vann som var rent og uten snøens forurensing. Den gule muggen ble deretter satt ut til avkjøling, og vannet ble til en nydelig leskedrikk blandet med Simpsons appelsinsaft.


Rustkarene kom med sleden full av melkespann

Det var lange koselige kvelder på hytta i påsken, der parafinlampene og stearinlysene lyste om kapp, og vi barna fikk være med å spille kort med de voksne. ”Hjerter” eller ”Spar-dame” som noen kalte det, var særlig populært, men Kasino og Vri åtter lå ikke langt etter.

Onsdag i påskeuka måtte igjen en av hestene til Gustav til pers. Da kom Gustav eller en av hans brødre til Raphamn med sleden full av melkespann. Nedre Lorttjønn var endeholdeplassen, og ut fra hyttene strømmet det folk med melkespann og Norgesglass og andre beholdere som det kunne fylles melk på. Et år vet jeg at vår familie kjøpte 15 liter melk av Gustav den onsdagen. Det var kanskje den gangen i påsken da flest hytter var representert på et sted samtidig.


Skirennenet var påskens høydepunkt

For en som var glad i å gå på ski, var påskene på Raphamn fantastiske. Korte turer i Raphamnsfjellet eller i ”Lille Jotunheimen” som noen kalte det, eller lengre turer som til Rondablikk, Skjærilfjell, Rondvassbu eller Peer Gynt hytta. Alltid noe for enhver smak, enhver form og ethvert føre.

Likevel var det påskeskirennet fra toppen av Rundhaugen som var påskens høydepunkt for en liten gutt.

Bakken ble behørig tråkket tidlig i påskeuka, slik at trasèen skulle kunne sette seg og fryse til før påskeaften.

Initiativet til denne tradisjonen var Johan Østvang, med min far som ivrig medarrangør.

Fjellski med stålkanter ( Splitkein Gull,  treski så klart), og Kandharbindinger med strammere på siden, slik at støvlene satt som slalåmstøvler, det var utstyret jeg kjørte med, men det var godt nok til førsteplasser flere år. Utfordringen var å få skikkelig glid på det ofte sugende underlaget seint i påska. Innføring av ”sølvswix’en” gjorde underverker, og treskiene gikk skikkelig fort. Et av de første årene var det hopprenn i bakken bak hytta til Flatmo, men siden ble det kun slalåmrenn. Premiene var enten metallplaketter i ”gull, sølv eller bronse”, eller det var små nysølvpokaler. Arrangøren jobbet jo hos David Andersen i hovedstaden.

Slik var det i påskene på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet. Det var fysisk hardt, men det gav oss opplevelser som vi tenker tilbake på med takknemlighet og glede. Meget stor kontrast til dagens liv med vann og strøm, tv, internett og snøscootertransport, etter en biltur på flotte veier fra hovedstaden.